Når det blir for mye av alt

Hvorfor er det sånn at alt her i livet skal skje samtidig? Hvorfor kan det ikke komme en og en ting, eller i det minste komme gradvis? Hvorfor må alt skje på en gang.. Og hvorfor skal det skje så fort? Siden alt kommer på en gang syns jeg i alle fall at det kan gå over fort. Jeg har vært ganske så åpen her på bloggen min om traumer og angst for å være alene hjemme, men jeg har ikke fortalt hvorfor. Jeg har ikke fortalt dere grunnen til at jeg sliter med det jeg gjør. Det kommer jeg heller ikke til og gjøre nå heller (dessverre). 

Jeg nevnte så vidt i forrige innlegg at jeg reiste hjem fra skola tidlig i dag. Egentlig hadde jeg ikke tenkt til og reise før til mat, men jeg klarte ikke være der. Istedenfor å sitte på skola og vente på toget kunne jeg like gjerne gå til stasjonen med en gang. Da slapp det kanskje og bli så veldig mange spørsmål fra andre. Jeg kan ha dager som er kjempebra og jeg kan smile og le hele tiden. Jeg kan ha dager der jeg klarer og skjule hvordan jeg har det, enten ved å være nøytral til ting eller late som ingenting. Det klarte jeg ikke i dag. Alt rant over. Jeg var klar over det hele dagen at det ikke var en bra dag, men jeg trodde jeg skulle holde ut. Det gjorde jeg altså ikke. 

Skolen har hele tiden vært mitt "gjemmested". Jeg er litt usikker på om jeg har fortalt dette før, derfor sier jeg det uansett. På skolen har jeg følt meg bra. Jeg vet at jeg har hatt bra karakterer hele veien, men de har kommet alt annet enn gratis. Jeg har jobba hardt, så karakterene mine har vært vel fortjent. Skola har vært mitt sted. Selv om det kanskje ikke har virka sånn (?) så har jeg selvtillit når det kommer til det faglige. Helt til nå. 

Vi startet året med og ikke ha lekser, plutselig fikk vi lekser noe jeg ikke hadde fått med meg. Så kom dagen leksene skulle sjekkes. Jeg har enda igjen lekser som jeg ikke har gjort. Men jeg MÅ gjøre de. Jeg klarer ikke bare glemme dem nå. Dette er en ting som preger meg mye for tiden. Jeg er klar over at det blir mye leksesnakk for tiden, men det sier også litt om hvor langt etter jeg har havna med nettopp lekser. Det har ikke vært så veldig mye lekser, sånn egentlig. Jeg sliter bare utrolig mye med motivasjonen. Akkurat nå ser jeg også veldig mørkt på det og skulle ta høyere utdannelse. Kommer jeg til å takle presset? I tillegg til lekser har jeg mye annet som skjer i livet mitt. Jeg har tenkt og skrive mer om dette i morgen, for nå har jeg tenkt til og fokusere mer på hva som skjer med meg når det blir for mye.. 



Når det blir for mye for meg vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg er vant til og holde alt inne, noe jeg også gjør. Men på en eller annen måte må jeg få ut all negativ energi på. Før hadde jeg dette. Jeg hadde en måte jeg fikk ut alt på. Det hjalp mot alt. Det var absolutt ikke noe som ble verre etterpå, for det hjalp meg gjennom alt jeg trengte hjelp til. Nå har jeg ikke denne tingen lenger, og jeg har heller ikke funnet en ny måte. Eller, jeg prøver og bruke bloggen. Jeg prøver og skrive for å lette på trykket. Jeg skriver for meg. Fordi jeg trenger det. 

Men hva skjer med meg når det blir alt for mye for meg? Jeg som ikke aner hvordan jeg skal kunne kontrollere meg selv eller hvordan jeg skal håndtere situasjoner der det blir for mye? Det jeg da gjør er at jeg legger alt på meg. Jeg dytter meg selv ned. Gnir inn alt jeg gjør feil og tenker over alt jeg ikke klarer. Jeg legger skylda på meg for alt. Selv om jeg har ment noe godt bak det jeg har gjort, snur jeg det om til at det var negativt. Jeg klarte jo ikke det jeg egentlig skulle klare. Kanskje gjorde jeg det på feil måte, men jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal gjøre det. Jeg vet at jeg er flink til og si i fra om ting. Og da prøver jeg selvfølgelig alltid og si det på en konstruktiv måte, men det klarer jeg tydeligvis ikke. Dette blir bevist hver eneste gang jeg prøver og stå opp for flere. Når jeg er den som står opp, så er det også jeg som får konsekvensene for det. Dette er veldig frustrerende. Det eneste jeg vil er jo og hjelpe til, og det er det jeg også prøver på. Jeg orker ikke høre mer fra andre om alt jeg må jobbe med, for jeg har så mye annet jeg må prioritere. Den psykiske helsa mi. 

Da i en situasjon som dette, der jeg prøver og hjelpe til men det motsatte skjer, blir jeg totalt knust. Jeg føler meg mislykka. Jeg stenger alle følelser ute og blir så "kald" jeg bare klarer. Også blir jeg sint. Sint på meg selv. Skuffa for alt jeg gjør feil. Dette er følelser jeg ikke orker. Det gjør vondt og kjenne på de, og jeg vil ha de bort. Det er her det renner over. Jeg er sint på meg selv, og ikke minst skuffa. Tårene begynner og renne. Da blir jeg enda mer skuffa over meg selv, for jeg må jo ikke vise følelser! Jeg skal være sterk og dette er ikke noe som går inn på meg.. Men det gjør det. Det slår meg hardt ned. All motstand jeg møter hver eneste dag slår meg hardt ned. Jeg har allerede reist hjem fra skola flere ganger fordi jeg faktisk ikke orker og klarer og være der mer. Første termin er ikke ferdig enda, så det er ganske åpenbart at det kommer til å skje flere ganger. Andre savner skola når vi er i praksis, jeg savner praksis når jeg er på skola. 



Tusen takk til deg som tok deg tiden til og lese alt ♥

xoxo

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits